Hei, og velkommen til min personlige blogg.

I mitt hode er det relativt usansynlig at dere lærer meg å kjenne ved å lese faktaopplysninger som navn, alder og bosted. Det finnes jo ikke personlig, sånn egentlig. Men likevel er det noe som sier meg at dere ønsker å vite akkurat disse opplysningene. Derfor;

Jeg heter Monica Christine, er 20 år og kommer fra den vakreste byen i verden; Bergen. Men for øyeblikket lever jeg som eksilbergenser, da jeg studerer sosialt arbeid på Universitetet i Stavanger. I skrivende stund har jeg fem stakkarslige måneder igjen som student. Står jeg på alle eksamener kan jeg med rette bruke tittelen sosionom. Sånn ellers jobber jeg som fritidskontakt på en tilrettelagt fritidsklubb for ungdom to ganger i uken.

I teorien trener jeg også på UIS sportssenter, i alle fall betaler jeg medlemskontigenten hver måned. Jeg har, for øyeblikket, ingen anelse om hva jeg skal finne på etter fullført bachelorgrad og veksler mellom å være veldig glad for at jeg endelig kan bestemme over livet mitt, og å fordømme alle valgmulighetene man har i den moderne verden.

Familien min er uvurderlig i all sin kraft.  Jeg er både lillesøster, storesøster, halvsøster og stesøster, noe som gir en ørliten pekepinn på antall familiemedlemmer. Vi er mange og jeg elsker det. Det finnes alltid noen å snakke med, noen å le me og noen å gråte med. Enkelte ganger er det en og samme  person, andre ganger er det ulike mennesker som stiller opp. Det spiller ingen rolle. Jeg er aldri alene.

Vennene mine finnes i alle farger og fasonger, og jeg setter pris på dem alle som èn. Jeg har lært hvor viktig det er å ha ekte venner, og forsøker så godt jeg kan å være akkurat det for de som trenger det. Verdien av gode vennskap kan ikke måles.

Opp gjennom årene har jeg rukket å være både noens eneste datter og søster, mobbeoffer, fotballspiller, venninne og bestevenninne, største fiende, største fan, (med)elev og senere (med)student, ansatt, kollega, støttespiller, kjæreste og senere ekskjæreste, leieboer, irritasjonsmoment, blogger og kanskje noens favorittblogger, amatørskribent, trygge voksenperson, og sikkert mye, mye mer som jeg ikke kommer på.

Jeg er et sosialt vesen med umiddelbare behov for å være alene i stillhet, men også en stor frykt for ensomhet. Jeg har et innebygget intenst behov for å skrive ned tanker og følelser jeg ikke klarer å uttale. Resultatet finner dere på denne bloggen. Farlig ærlig, usensurert og følsomt. Akkurat slik jeg liker det.

Monica Christine på andre blogger:

• I slutten av 2009 ble jeg intervjuet av bloggeren Reidun Beate vedrørende mobbingen jeg ble utsatt for som barn. Trykk her for å lese intervjuet.
• (Listen blir løpende oppdatert).

Eventuelle spørsmål kan rettes til kommentarfeltet under hvert enkelt innlegg, eller monicasoltvedt@hotmail.com.