Da baller det på seg.

Posted by admin on Tuesday, 9 February, 2010 @ 12:18 am

Eh. Fire dager i Trondheim, 250 (!!!) blogginnlegg på bloglovin’, 3000 kr (!!!), en onepiece, to restaurantbesøk, en nidarosdom, tre herlige eksilbergensere, femseks halvmorsomme komikere, èn helvetesbakke, to flyturer, x-antall konsumerte alkoholenheter, èn brannalarm, èn hysterisk rema1000mann, 1000 gram smør OG  to proppfulle utesteder senere. For ikke å glemme den gamle mannen som stirret på en bimbo med sillikonpupper på flyet (for så å gråte når hun gikk av på mellomlandingen i Bergen), kjøpet av Sorgenfri (gatemagasin i Trondheim), garderobeplikten på Downtown, den sinnsykt dårlige wrapsen på big bite, brakseieren i drikkeludo under trappen, masse masse trasking i Trondheim by, og ja, selvfølgelig det faktum at jeg ikke så en eneste trønder med bart. Jeg mener, jeg trodde jeg kom til barteby…

Som dere kanskje skjønner har jeg hatt det veldig artig i Trondheim med artige, rare, slitsomme, triste, morsomme, irriterende, fantastiske og gode øyeblikk. Det var utrolig kjekt å treffe igjen gode venner, veldig koselig å være i Trondheim for første gang og ikke minst digg å komme seg vekk fra Stavanger. Det er faktisk litt befriende å fly, selv om jeg ærlig talt ble litt skuffet da jeg åpnet øynene ved landing og oppdaget at vi ikke var i syden, men i Trondheim. Skuffelsen forsvant imidlertid raskt. Vi storkoste oss. Se bare her:

Sådetså! Sånn ellers har jeg halvveis bestemt meg for å flytte til Bergen, men i min egen leilighet, søke jobb og ta lappen. Så får Australia bli litt senere. Jobbene jeg vil ha krever nemlig sertifikat, og det er uansett på høy tid at jeg tar lappen. Nå har jeg utsatt det lenge nok. Eksamen nærmer seg med stormskritt og bacheloroppgaven skal skrives. Derfor går mye av tiden min med på leilighet - og jobb søking i Bergen (GI EN LYD OM DERE VET NOE!), lesing til eksamen, dårlig samvittighet fordi jeg ikke leser på eksamen, dårlig samvittighet fordi jeg ikke skriver på bloggen min, lykke over at jeg har det kjempebra for tiden og en vedvarende irritasjon over at Norge er altfor langt fra ekvator. Hva driver dere med for tiden, da?

Trondheim, baby!

Posted by admin on Thursday, 4 February, 2010 @ 2:39 am

Er såvidt innom for å si hei og hadet. Jeg stikker en tur til bartebyen for å besøke kjente og kjære. Imorgen kl 11.35 går flyet, og jeg må (dessverre) meddele at det blir særs lite blogging fra Trondheim. Vi har planlagt langt mer interessante aktiviteter enn som så. No offence. Jeg har ikke engang ofret plass til den fine “I’m so blogging this” t-skjorte. Denne helgen er etterlengtet og rost til skyene, og jeg gleder meg som et lite barn på julaften. Det blir fantastisk. Såeh. So long, folkens. Ha en fantastisk uke/helg, alt etter som. Jeg kommer nok til å titte innom, ikke vær redd. Dessuten er speilrefelksen med på tur, og har fått i oppgave å dokumentere samtlige ablegøyer og sprell vi finner på. Man vet aldri med en haug bergensere i Trondheim.

Dette blir bra! Hei hå, snakkes plutselig. Her skulle det kanskje vært et bilde, men klokken er sent, batteriet er snart tomt og jeg har vist dere alle bildene jeg har tatt i det siste. Dermed; “sett inn mentalt bilde av en vakker Monica”. Finito.

Pandoras eske, nr to.

Posted by admin on Tuesday, 2 February, 2010 @ 12:09 pm

“For mange mennesker er det slik at vonde følelser og opplevelser ikke skal snakkes om. De skal skjules og dekkes over som om de ikke finnes, og man skal helst leve på en rosa sky resten av sine dager. For enkelte av oss blir problemene værre og værre av å fortrenges. Ofte hjelper det å få ting ut, få det ned på papiret og samtidig vite at noen der ute vet. Jeg ønsker nå å gi dere en mulighet til å skrive om akkurat det som måtte falle dere inn. Hvordan har dere det, sånn helt egentlig? Hva er deres største frykt eller hva gjør dere som ingen vet at dere gjør? Dette er deres mulighet til å fortelle akkurat hva dere vil, uten at noen vet hvem dere er.

Daglig deler jeg personlige og for mange private følelser og tanker med dere. Mange av kommentarene deres viser at dere skulle ønske dere hadde våget å gjøre det samme. Nå har dere muligheten, og det anonymt (om ønskelig). Jeg håper at det at dere er anonyme kan løsne litt i strikken, og at dere tør å skrive fritt. Det er hele poenget med denne “øvelsen”. Jeg kommer selv til å skrive en kommentar med noe jeg har lyst å formidle, men ikke tør å dele i full offentlighet med navn og bilde.”

Trykk på bildet for å komme til kilde.

Jeg fikk inn mange fine og ærlige kommentarer forrige måned, og håper at dere fortsetter å sende inn. Forrige måneds svar kan dere lese her. Det var mange som skrev med navn og bloggadresse, og det er jo kjempefint. Jeg vil imidlertid presisere at det ikke er nødvendig, dere kan være så anonyme som dere bare vil. Samtlige relevante kommentarer går gjennom. Tips gjerne andre om prosjektet. Jeg tror vi alle har gått av å lette skuldrene iblant, eller hva tenker dere?


Gjesteinnlegg; Jeg deltok i mobbing med fatale konsekvenser.

Posted by admin on Monday, 1 February, 2010 @ 11:56 am

Dagens gjesteinnlegg handler om mobbing. Det handler om en 20 år gammel jente som deltok i mobbingen av en medelev. Mobbing som fikk fatale konsekvenser for offeret. Jeg synes det er beundringsverdig av denne jenta å stå frem som tidligere mobber, i et forsøk på å fortelle alle som vil høre at mobbing er livsfarlig. Bokstavelig talt. Les historien og tenk over hvordan dere behandler andre mennesker.

De handlingene jeg foretok på den tiden, eller heller kanskje manglen på handling, er noe jeg er veldig lite stolt av. Det er kanskje det jeg angrer mest på i mitt 20 år lange liv.

Jeg kommer fra et lite sted, hvor alle kjenner alle. Barneskolen jeg gikk på hadde knapt 60 elever, og vi var 12 stykker på mitt årstrinn, 6 jenter og 6 gutter. Vi jentene lekte alltid sammen og var alle gode venner, helt frem til tredje klasse, da forandret det seg. To av de «tøffeste» jentene fant ut at 6 jenter i en gjeng var alt for mye. En måtte ut. Valget falt da på den jenta som var den mest anonyme og stille av oss. Jeg husker fortsatt hva de sa: «Martine kan ikke være med oss lenger, hun er rar og kjedelig». Vi andre tre jentene tenkte vel som så at det var jo rimelig, og tenkte ikke noe mer over det. Var det bestemt, så var det bestemt.

Etter dette var bestemt så ble det slik at hver gang Martine kom for å leke med oss, eller snakke med oss, så sluttet vi med en gang med det vi holdt på med og gikk å gjorde noe annet, hvis hun kom etter så fortsatte vi slik, helt til hun stoppet. Eller så sluttet vi helt å snakke, eller bare ignorerte henne, om hun sa noe til oss.
Etter hvert ble det ennå mer intens mobbing. Vi sa hvor stygg klærne hun gikk med var, hvor stygg hun var og at ingen noen gang kom til å ville bli venn eller kjæreste med henne sånn som hun så ut. Men Martine var langt i fra stygg, hun var faktisk kanskje den peneste av oss jenter, noe som kanskje var grunnen til at vi fortsatte å mobbe henne i alle år, vi var sjalu.

En gang husker jeg at vi tok fra Martine hunsnøklene hennes og hev de på sjøen. Dette var på vinterstid, og det var alt for dypt til å få tak i de uten å hoppe ut i. Dette førte til at Martine måtte vente i 4 timer på trappen i kulden før moren kom fra jobb. Hun var borte fra skolen i en uke etter det på grunn av lungebetennelse.

Martine sladret aldri på oss, hun sa aldri hvem som hadde gjort det mot henne, jeg tror foreldrene visste at hun ble mobbet, og de pratet flere ganger med mine foreldre om saken. Men selv om mine foreldre tok det opp med meg, så var det aldri et seriøst forsøk, det var ikke noe som gjorde inntrykk på meg. Vi kunne mobbe henne uten konsekvenser.

En gang prøvde en av jentene i klassen å bryte med mobbingen, hun prøvde å bli venn med Martine.  Men med en gang hun gjorde det, begynte vi å mobbe henne også, så hun fant fort ut at det var bedre å holde seg på side med oss. Det var nok derfor jeg også alltid holdt meg på den siden, jeg ville ikke bli utsatt for det samme selv. Jeg var ikke av dem som sa flest stygge ting, eller gjorde de verste tingene. Men jeg var alltid med, gjorde aldri noe for å stoppe det. Å, så inderlig jeg skulle ønske i dag at jeg hadde forsøkt å stoppe det.

Gjennom hele barneskolen foregikk det slik. Etter hvert kom også ungdomskolen, der ble vår klasse delt i 2 og blandet med 3 andre små skoler. En periode fikk Martine være i fred, mens vi var opptatt av alt det nye. Men når alt var blitt normalt, så fikk vi de vennene Martine hadde fått seg til å vende seg mot henne også. Vi fortalte hvor rar hun var og stilte henne i et dårlig lys. Martine kom sjeldnere og sjeldnere på skolen, og de gangen hun kom, så fikk hun høre hvor rar, stygg og dum hun var.

I oktober det året vi var begynnt i niende klasse, tok Martine sitt eget liv. Hun orket ikke mere. Hun var blitt mobbet hver dag fra tredje til niende klasse. I tillegg fant vi også seinere ut at Martine også hadde det vanskelig hjemme, med en far som mishandlet henne. Dette fikk vi først vite noen uker etterpå, men hadde vi visst det før, så hadde det nok ikke gjort en forskjell på den tiden.

Martine sin død gikk hardt inn på meg. Det går ikke en dag uten at jeg skammer meg for hva jeg gjorde mot Martine og hvordan vi oppførte oss. Hvis vi jeg hadde sluttet med mobbingen, fått de andre til å slutte. Så kunne vi ha hjulpet Martine, hun kunne levd et lykkelig og godt liv i dag.

Mobbing er farlig, og har alvorlige konsekvenser. Jeg unner ingen å måtte oppleve det. Absolutt ingen fortjener det, og man må prøve å nå igjennom til de som mobber. Lærere må bry seg. Foreldre må bry seg. Barn må bli bevisst på hvilke konsekvenser mobbing har.

Jeg skammer meg over hva jeg har gjort. Jeg angrer.

Dersom du har en historie å dele, skriv den ned og send avgårde til monicasoltvedt@hotmail.com.

Bilder fra gårsdagen.

Posted by admin on Sunday, 31 January, 2010 @ 9:21 pm

Katrine og meg.

Simon.

Bergenserne synger Brannsang.

Katrine og Espen.

Katrine og Simon.

Hilde og Katrine.

Kathrine til høyre, og venninnen.

Ida og Hilde i godform.

Snap’in right back

Posted by admin on Saturday, 30 January, 2010 @ 5:23 pm

“Monica, du betyr noe”. Og det var alt som skulle til. Reality check. Jeg må slutte å la èn dårlig dag ødelegge for meg. Jeg må lære meg å fokusere på det gode. For jeg har mye å være glad for, mye mer enn jeg har å være lei meg for. Jeg er glad for at jeg har mennesker i livet mitt som evner å si akkurat det jeg trenger å høre, når jeg trenger å høre det. Forhåpentligvis evner de også å se forbi mine svakheter. Forhåpentligvis evner jeg å vise at jeg er klar for å komme meg videre. At fortiden ikke betyr noe lenger. At jeg har nye mennesker i livet mitt som betyr noe. Mer enn de aner. Tusen takk. Du vet hvem du er (og kjenner jeg deg rett var dette i overkant klissete, sorry ’bout that.)

Så, jeg er tilbake. I godt humør. Idag skal jeg på byen med favorittjentene mine. Det blir bra. Jeg skal snart hoppe i dusjen, fyre opp festmusikk og rydde leiligheten. Vorspiel hos oss… Ha en fin kveld, folkens. Det skal jeg. Og takk for fine kommentarer. Noen ganger trenger man bare bekreftelse. Det er lov, det òg. Eller hva?

Jeg vil ha en klem.

Posted by admin on Friday, 29 January, 2010 @ 6:39 pm

Noen dager er vanskeligere enn andre. Etterhvert som tiden har gått har jeg lært meg å holde meg så opptatt som overhodet mulig. For å slippe unna alle tankene, og minnene ikke minst. Det er helt utrolig at det er gått over et halvt år siden den mest grusomme dagen og natten jeg har opplevd. Det er skremmende at jeg fremdeles kjenner på et umenneskelig savn. Det bekrefter det jeg egentlig alltid har visst. Det var ekte kjærlighet, i alle fall fra min side. Jeg elsket han virkelig betingelsesløst, og på en eller annen måte vil jeg nok alltid gjøre det. Han er en av de få som nådde så langt inn i hjertet mitt at det er umulig å slette alle bevis for det vi hadde sammen. Dessverre eller heldigvis. Jeg vet ikke helt, jeg.

Forelskelse er ekstreme følelser, på godt og vondt. Det er nok mange som lurer på hva i all verden som gjør at jeg fortsatt tenker på en gutt som forlot meg til fordel for en annen, attpåtill for et halvt år siden. Men følelser er som oftest ukontrollerbare. Jeg klarer å styre meg, jeg snakker ikke om det til alle og jeg er slettes ikke trist hele tiden. Ikke nå lenger. Man lærer på sett og vis å leve med det. Men jeg vet at savnet og skuffelsen over å ikke være god nok er fullstendig tilstedeværende, og nok vil være det i en god stund. Jeg tørker ofte bort en tåre i øyenkroken når jeg hører “Halo - Beyoncè” på radioen. Jeg lar ofte være å lukke øynene før jeg vet at jeg får sove med en gang, da jeg ser for meg hvordan vi hadde det på gode dager. Ikke minst slår hjertet ofte raskere når jeg hører navnet hans.

Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil unne han alt godt. Jeg vil unne meg selv bedre.  Jeg vil kunne tenke på han uten å felle en elv av tårer. Jeg vil kunne møte han uten at jeg føler for å bryte sammen innvendig. Jeg vil tenke at han gjorde det slutt fordi vi ikke passet sammen, ikke fordi jeg ikke var god nok. Jeg vil tenke at jeg er god nok. Jeg vil vite at jeg er god nok. Jeg vil ha han i livet mitt, jeg vil at vi skal være venner. Jeg vil klare å gå gjennom en dag uten å ofre han en tanke. Jeg vil være sikker på at jeg betyr noe for han. Jeg vil kunne ringe han, kun for å snakke. Jeg vil kvitte meg med behovet for å ha han i livet mitt. Jeg vil forstå hans behov for å kutte kontakten. Jeg vil løfte blikke fra fortiden, og se fremover. Jeg vil slutte å skyve fra meg noe bra, til fordel for noe jeg aldri får igjen. Jeg vil nyte øyeblikket. Jeg vil oppleve gjensidig kjærlighet igjen. Jeg vil ta meg tid til å ha det gøy. Jeg vil slutte å stresse med å finne kjærligheten. Jeg vil slutte å være redd for å ende opp alene.

Jeg vil kunne gi han en klem, bare en siste gang. Jeg vil glemme han. Jeg vil huske det vi hadde. Jeg vil være den jenta han forelsket seg i. Jeg vil følge hjertet mitt. Jeg vil høre på fornuften min. Jeg vil slutte å legge mening i meningsløse hendelser. Jeg vil slutte å terpe på ting jeg ikke har kapasitet til å endre. Jeg vil ikke føle det som om jeg har tapt. Jeg vil ikke føle meg erstattet. Jeg vil føle meg elsket. Jeg vil elske meg selv. Jeg vil tilgi han. Jeg vil tilgi meg selv. Jeg vil oppleve en siste, lykkelig dag sammen med han. Jeg vil huske det gode og glemme det vonde. Jeg vil akseptere og respektere. Jeg vil lime sammen et knust hjerte. Jeg vil vite hva han tenker. Jeg vil vite hva han føler. Jeg vil så gjerne høre at jeg betyr noe. Jeg vil så gjerne høre at han savner meg. Bare litt. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til.

Jeg vil ha en klem.

Gjesteinnlegg; Ellen.

Posted by admin on Friday, 29 January, 2010 @ 11:05 am

Dette er det siste gjesteinnlegget jeg har fått inn om å bli mobbet, per idag. Det slår meg hvor lite vanskelig det var å finne mennesker som har opplevd det samme og hvor mange som faktisk har klart seg ganske bra, til tross for dårlige utsikter. Dagens innlegg er skrevet av en herlig jente ved navn Ellen.

Det er gått  en stund siden jeg ba Monica om å få et gjesteinnlegg på bloggen hennes. Jeg fortalte henne at jeg ville fortelle min mobbehistorie. Men da jeg begynte å skrive så skar det seg helt. Alle de vonde minnene kom tilbake, og jeg klarte ikke fortsette skrivingen. Jeg ville ikke grave de opp igjen. Men nå vet jeg at den eneste måten å virkelig hanskes med problemene jeg hadde, og de jeg fortsatt har grunnet mobbingen må ut på en eller annen måte. Dette oppfordrer jeg også alle dere som har opplevd mobbing, eller desverre opplever det den dag i dag. Snakk om det. Eller skriv om det. Det aller viktigste er at dere får det ut.

Det tok sin tid, men jeg er glad jeg klarte å samle sammen kreftene til å skrive dette. Her har dere min historie:

Moren min har alltid sagt at jeg er en tenker. Helt siden jeg var svært liten har jeg vært et stille barn, og hun forteller meg fortsatt at hun kunne se på meg at jeg satt og grublet. Jeg tenkte mye. Mer enn det som er sunt for et barn. Jeg husker godt da jeg begynte på barneskolen. De andre barna løp rundt og lo og skrek, mens jeg satt stille på plassen min. Jeg ville ikke gjøre noe galt. Mange syntes nok at jeg var veldig rar som oppførte meg på den måten, og jeg ble litt mobbet, men jeg fikk  meg heldigvis en vennegjeng i klassen som jeg stortrivdes med. Vi var ikke blant de «kule» jentene, men det gjorde ikke noe. Vi hadde hverandre.

Ungdomsskolen.
Jeg kan med hånden på hjertet si at disse tre årene er de verste i hele mitt liv.
Jeg var veldig spent før jeg begynte. Spent på hvem jeg ville havne i klasse med, og selvfølgelig spent på alle de nye elevene som jeg ikke hadde gått på skole med før. Nå skulle jeg endelig bli «voksen», tenkte jeg. Kanskje begynne med litt mer utfordrende klær, snike meg ut om kveldene, kanskje jeg til og med skal dra på min første date? … Dream on! Jeg kom i klasse med en god venninne, og den tryggheten var god å ha. Og de andre i vennegjengen min traff jeg jo uansett i friminuttene så det skulle jo gå greit.
Jeg husker at jeg presterte å bli utrolig betatt av en gutt i klassen allerede iløpet av de første ukene.
Men den første virkelig store nedturen fikk jeg ikke lenge etter.

Det var volleyballturnering på skolen og jeg øvde med noen av jentene i gymsalen. Jeg så at han jeg  var betatt av satt på tribunen og så ned på meg, så da prøvde jeg såklart å imponere litt. Det jeg så like etterpå er at en av mobberne mine fra barneskolen kom bort til han.. Jeg så at han visket noe til han, og at han pekte bort på meg. Og så lo de. Faen, nå er det i gang. Jeg løp inn på toalettet og der felte jeg mine første tårer på skolen. De første av mange. Jeg merket at venninna mi fikk mange nye venner, men at jeg ikke slapp helt inn. Jeg var jo hun stille og  rare guttejenta som verken sminker sminker seg eller kler seg riktig. Hvis jeg satt med en gjeng og sa noe, så ble det bare en skikkelig klein stillhet.

Dette var verre enn barneskolemobbingen der jeg faktisk ble snakka til. Nå ble jeg totalt ignorert, ingen ville vedkjenne seg at de snakket til meg. Nå var jeg ingen. Jeg gruet meg til hver gang det skulle være gruppeprosjekt for jeg visste at ingen ville ha meg på gruppen sin. Og hver gang læreren satte opp nye plasser fordi jeg kunne se skuffelsen i øynene til den som fikk meg ved siden av seg. De verste stundene var friminuttene. I timen merka jeg ikke noe særlig til at jeg var utenfor, men i frimunuttene gikk jo alle til vennene sine. Jeg hadde ingen. Ingen. De vennene jeg hadde på barneskolen torde ikke lenger å være venner med meg for de var redd for at de også skulle bli mobbet. Og på dette tidspunktet hadde jeg gitt opp å prøve å få nye venner. Jeg var jo ikke verdt noe. Det var sånn jeg følte det ihvertfall. Friminuttene brukte jeg låst inne på do der ingen kunne se meg.

Skoleveien hjem var kanskje det aller verste. Jeg måtte gå kjempefort for å slippe å støte på en gjeng, eller kjempesakte hvis jeg så den foran meg. Dette var en gjeng gutter som syntes det var kjempegøy å plage meg. Det var ikke direkte slemme ting de sa heller, men mer motbydelige «vennskapelige»  på en utrolig falsk måte. «Hei, vil du gå på ballet med meg?» for så å bryte ut i krampelatter. Da vinteren kom pleide de å kaste snøballer etter meg. Jeg ble truffet flere ganger, og de ropte på meg,  men jeg  fortsatte å fortelle meg selv: «hva du enn gjør så ikke snu deg. Ikke la dem få det som de vil»
Jeg følte meg ikke som et menneske, men helt ubetydelig. Jeg ville bare dø.

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte dette i TRE år. Men jeg holdt ut. Takk og lov. Jeg kom til og med på utdelingen av vitnemål siste dagen. Kledt opp fint, men ingen å prate med. Jeg fikk mamma og pappa til å kjøre meg hjem fort da det var ferdig. Jeg ville ikke at de skulle se at jeg ikke hadde noen venner. Det gjør fortsatt vondt å høre 14-15 år gamle jenter snakke med hverandre på bussen. Om skoleball, gutter, teite lærere osv. Jeg hadde ingen i den perioden av livet mitt som jeg kunne dele slike ting med.

Da jeg begynte på videregående så gikk alt heldigvis mye bedre. Jeg bodde i Bærum, men orket ikke tanken på å avslutte skolegangen min i Bærum, siden jeg da visste at det ville bli tre nye år med mobbingen. Så jeg søkte meg inn på en privatskole i Oslo. Noe jeg er evig takknemlig for. Jeg fikk venner fort, og derfor en helt ny selvtillit også. Jeg var livredd for å bli oppfattet som stille og kjedelig igjen, så jeg prata i et sett. Her ble det også litt for mye av det gode. Jeg gikk fra å være «hun stille» til å bli klassens klovn. Jeg var så redd for å bli oppfattet som stille og kjedelig igjen, så jeg overdrev. Dette førte til at ingen tok meg serriøst, og jeg fikk noen kommentarer av negativt kaliber her også, men sitter allikevel igjen med positive inntrykk fra videregående. Jeg lærte også at jeg heller ikke trenger å være morsom hele tiden, men det gjelder å finne den perfekte balansen. Tror og håper jeg har gjort det nå.

Livet videre.

Arrene fra mobbingen er der fortsatt. Det tror jeg de alltid vil være, jeg må bare lære meg å leve med dem. Til tross for opptur på videregående, sliter jeg fortsatt veldig med å stole på folk. Og hvis jeg hører noen le i nærheten av meg, tror jeg alltid at det er meg de ler av. Jeg føler meg allikevel sterkere enn noensinne! Jeg tror at de som har vært langt nede blir de tøffeste senere i livet. Jeg vet hvordan helvete er, og er derfor sjeleglad i livet mitt som det er nå. Jeg verdsetter det virkelig.

Jeg bor sammen med tre venninner i Oslo, og stortrives. Nå jobber jeg, men til høsten skal jeg begynne å studere. Jeg vil bli sosionom. Jeg vil hjelpe. Jeg vil snu mine dårlige erfaringer til noe godt. Jeg vil virkelig gi slipp på denne tiden, men da er det viktig å først vedkjenne seg at ja, det har skjedd. Etter så mange år med fortrengning er det utrolig godt å endelig få det ut. Det er selvfølgelig mye jeg ikke forteller her, for da hadde blogginnlegget  blitt aaalt for langt. Men hvis det er noe dere lurer på så kan dere kontakte meg på: ello_989@hotmail.com

Tusen takk for at jeg fikk gjesteblogge på bloggen din, Monica. Din åpenhet er til stor inspirasjon for meg, og jeg føler meg mye lettere nå som jeg har delt min historie.
Til dere som har slitt med mobbing, eller fortsatt sliter med det: Ikke gå i min felle og tro det er deg det er noe galt med. Det er de som mobber! Tragiske mennesker, det er det de er.
Husk, ikke forandre deg for å passe inn. De som er dine ekte venner liker deg for den du er.

Tusen takk for at du delte din historie, Ellen. Jeg er glad for at du er den positive og herlige jenta du er idag. Neste gjesteinnlegg er skrevet av en jente som deltok i mobbing med fatale konsekvenser.

Prosjekt; livsnyter.

Posted by admin on Thursday, 28 January, 2010 @ 1:23 pm

Nyttårsforsetter har aldri vært min ting, men i år skulle det vise seg at jeg ble bitt av basillen. Da jeg gikk en lang tur med min gode venninne, Kathrine, for noen uker siden, fortalte hun meg om ett løfte hun hadde gitt seg selv. I løpet av 2010 skulle hun lære seg å være en livsnyter. Jeg ble umiddelbart fanget av utsagnet og ville vite mer. Vi kom frem til at det å være en livsnyter innebærer å gjøre ting for seg selv. Det kan være ting som er sunt og godt for oss, som trening, sunn mat, nok søvn, osv. Men det kan også være usunne ting, som vi trenger der og da. Vi tillater oss å ta en sjokoladebit, dersom det bidrar til at dagen blir bedre. Skjønner dere?

Vi har en felles tro på vi mennesker ofte setter oss umulige mål. Om ikke umulige, så i allefall såppas krevende at det ikke lenger har noen funksjon. Man hører jo så mye om at trening og sunn mat skal bidra til økt livskvalitet, og det er nok sant. Men kun i de tilfeller hvor treningen og matlagingen blir en lystaktivitet, istedenfor noe man må tvinge seg til. Jeg får lite ut av treningen dersom det blir et ork, noe jeg utsetter så lenge jeg klarer og kun gjør når magefettet begynner å disse litt for mye.

Når man tenker over det gjør man ofte ting man ikke vil, fordi man må. Men må man? Ikke alltid. Det er faktisk mulig å la være. Hvorfor tvinge seg opp når vekkerklokken ringer, for å delta i en forelesning man uansett ikke får med seg fordi man er for trøtt? Er det ikke mye bedre å sove en time til, for så å lese kapittelet man gikk glipp av i en av pensumbøkene? På den måten unngår man unødvendig (og usunn) stress, og får mest sannsynlig en bedre dag. Hvorfor gå på en blytung BodyPump time, dersom man egentlig ikke har energien til det? Er det ikke bedre å gå en lengre tur og spare BodyPump’en til en dag man føler at man virkelig er i stand til å gjøre en god innsats? Jeg synes det.

Dermed har jeg startet opp med prosjekt; livsnyter, hvilket innebærer at jeg til en hver tid skal gjøre ting jeg føler at er bra for meg. Både for kroppen min, og den fysiske og psykiske helsen. Jeg har inngått et løfte med meg selv om at jeg skal velge de alternativene som gir meg noe positivt, uavhengig av hva det er. Dette vil si at jeg kan ta meg et glass vin til maten en kveld, eller gå en lang tur istedenfor å gjøre leksene akkurat der og da. Jeg kan spise snop midt i uken, dersom det er lystbetont for meg. Dersom det gir meg noe. Jeg kan, med god samvittighet, unne meg en tur til syden om jeg har råd til det, istedenfor å spinke og spare til noe jeg ikke helt vet hva er. Jeg tror at dette kan gjøre hverdagen min lysere.

Det høres kanskje ut som om jeg tillater meg selv å spise snop hver dag, droppe treningen og sove gjennom forelesningene. Det er ikke tilfelle. Avtalen jeg har inngått går ut på å gjøre ting som er bra for meg. Og det er ikke bra for meg å spise snop hver dag, så da gjør jeg ikke det. Ikke har jeg spesielt lyst på heller, fordi jeg vet at hvis jeg vil kan jeg kjøpe. Ta i går, for eksempel. Jeg og venninnen min var nettopp ferdig å svømme en time i svømmehall, og følte oss virkelig sporty. Vi måtte innom en matbutikk for å kjøpe kvelds, og fikk selvfølgelig umåtelig lyst på snop da vi sto i køen og så på alle fristelsene. Men vi vurderte saken, fant ut at kveldsen gjorde susen og gikk fra butikken uten en eneste søtsak. Og ikke fordi jeg ikke fikk lov, men fordi jeg hadde muligheten! Er ikke det fantastisk?

Dagens lille anbefaling er derfor å unne dere det lille ekstra. Det kan være et glass vin til maten, å dekke på kveldsen på spisebordet (istedenfor å holde alt på kjøkkenet for å spare seg bryet med å rydde opp etter seg), å sitte oppe en time ekstra for å se en episode av favorittserien, eller kanskje å invitere en venninne på kafè selv om man egentlig ikke har råd. Vi kan alle gjøre noe som gir oss en følelse av velvære, det gjelder å være kreativ.

Hva har du gjort for deg selv denne uken?

Frøken Vinglepetter…

Posted by admin on Wednesday, 27 January, 2010 @ 2:14 pm

Hvem er det som har bestemt at alt skal være så komplisert? Jeg blir gal. Okei, nå skal dere høre. For to dager siden oppdaget vi store mengder mugg i leiligheten. Ja, vi snakker grønne, hårete, ekle flekker med mugg. Illeluktende var de også. Og hvor fant vi dem? Jo, selvfølgelig på soverommet. Bak skap, kommoder, osv. Dette resulterte i et øyeblikks hysteri og heller dårlig søvn på sofaen i stuen. Øyeblikket med hysteri gjorde meg såppas giret på å flytte ut, at jeg var halveis ute av leiligheten med kofferten på skulderen, da leietaker ble tilkalt. Han mener at det er vår mangel på lufting (?) som skaper muggproblemene, og at muggen slettes ikke er farlig. Jeg er skeptisk av natur og greier ikke helt å slå meg til ro med denne forklaringen. Han vasket vegg muggen med et eller annet underfundig produkt, slo på ovnen og åpnet vinduet. “Sånn!” - proklamerte han. Jeg vet nå ikke jeg…

Når sant skal sies har jeg særdeles liten trivselsmengde av å dele leilighet med ekle, usunne skapninger. Det viste seg raskt da jeg flyttet ut på dagen etter å ha sett en mus springe over soveromsgulvet i forrige leilighet (og ha blitt anklaget for å hallisunere og anbefalt å gå til psykolog), og det viser seg raskt nå, som jeg ikke klarer å sove på soverommet uten å drømme om mugg. Jeg klør over hele meg når jeg skriver om dette, og det er meg revnende likegyldig om det bare er innbilning. Trivsel er viktig, og jeg trives ikke i visshet om at vi må lufte flere timer for dagen (og samtidig holde det varmt) for å kvitte oss meg muggen.

Problemet som da oppstår er at jeg, ettersom jeg egentlig skal flytte til Bergen i begynnelsen av juni, ikke ser poenget med å lete etter ny leilighet i Stavanger kun for noen få måneder. Dessuten har jeg kun tre forelesninger igjen og kan både lese til eksamen og skrive bacheloroppgave i Bergen. Det er jo ingen problem. Videre har jeg en jobb på kun åtte timer i uken, som blir litt vel lite å bli i Stavanger for. Det blir enormt mye fritid, omtrent ingen lønn, høyere utgifter og ikke minst dårlig trivsel i denne leiligheten.

Ida og jeg som tuller oss litt på vors før avslutningen i tredjeklasse på videregående. Skal jeg flytte hjem til denne herligheten?

Dersom jeg flytter til Bergen kommer jeg til å flytte hjem til familien min. På den måten kan jeg tjene opp penger ved å ikke betale husleie og - hvis alt går etter planen - skaffe meg en jobb med flere timer i uken. Da klarer jeg å spare en god sum før jeg, i August/September, stikker til Australia med en god del venner. Mest sannsynlig er det planen, og da trenger jeg penger, and lots of it. Men jeg strides om dette er det lureste å gjøre, da jeg ser to, kanskje tre, umiddelbare problemer med et slikt utfall.

For det første innebærer en slik plan å flytte hjem igjen til mor. Ikke at jeg ikke er glad i familien min, for det er jeg virkelig. Men når man har bodd for seg selv er det spesielt vanskelig å flytte hjem igjen, og kun ha et lite rom å boltre seg på. Det er ikke så lett å gi fra seg styringen og følge andres regler. Ikke fordi reglene er så strenge, men fordi jeg helst vil gjøre det som passer meg, når det passer meg. På en annen side gjør jeg jo mye for å tjene de pengene jeg trenger for å kunne reise, samtidig som det blir veldig fint å tilbringe masse tid sammen med familien min. Jeg savner de jo.

En annen ting som plager meg litt er tanken på å si opp en sikker jobb i Stavanger, til fordel for en jobb jeg ikke engang har søkt på i Bergen. Jeg må rett og slett satse på at jeg får meg en jobb, og det er ikke alltid like lurt. I såfall blir det jo fra og med mars, til og med august. Jeg kan ikke gå uten inntekt i seks måneder, det er jo uaktuelt. Samtidig tenker jeg at det ikke kan være SÅ vanskelig å skaffe seg en jobb. Jeg har jo en god del erfaring, og snart også treårig utdanning ved et universitet. Det burde jo være mulig å få seg en god nok jobb?!

Det siste problemet er vel egentlig det jeg stusser mest på. Bergen har heller ikke vært utgangspunkt for spesielt mye trivsel det siste halve året. Etter bruddet med kjæresten og ettervirkninger av bruddet, har det til tider vært vanskelig å være i Bergen. Jeg har fått ting på avstand her i Stavanger, mens alt føles så nært og vanskelig i Bergen. På en annen side kan jeg jo ikke holde meg unna Bergen for alltid, og nå som jeg endelig begynner å komme meg opp fra driten, kan jeg jo også klare å kose meg i Bergen. Det er jo en fordel å skaffe seg både jobberfaring og et godt nettverk der, for Bergen er jo byen jeg til slutt vil slå meg til ro i. I tillegg blir det fint å være mye sammen med mennesker jeg ikke ser så mye ellers.

Nei, det er vanskelige valg jeg har forann meg. Hva tenker dere, hva ville dere ha gjort? Skrik ut om ledige jobber/billige leiligheter/herlige mennesker som er på utkikk etter å utvide nettverket sitt!

« Previous Entries