Posted by admin on Friday, 29 January, 2010 @ 11:05 am
Dette er det siste gjesteinnlegget jeg har fått inn om å bli mobbet, per idag. Det slår meg hvor lite vanskelig det var å finne mennesker som har opplevd det samme og hvor mange som faktisk har klart seg ganske bra, til tross for dårlige utsikter. Dagens innlegg er skrevet av en herlig jente ved navn Ellen.
Det er gått en stund siden jeg ba Monica om å få et gjesteinnlegg på bloggen hennes. Jeg fortalte henne at jeg ville fortelle min mobbehistorie. Men da jeg begynte å skrive så skar det seg helt. Alle de vonde minnene kom tilbake, og jeg klarte ikke fortsette skrivingen. Jeg ville ikke grave de opp igjen. Men nå vet jeg at den eneste måten å virkelig hanskes med problemene jeg hadde, og de jeg fortsatt har grunnet mobbingen må ut på en eller annen måte. Dette oppfordrer jeg også alle dere som har opplevd mobbing, eller desverre opplever det den dag i dag. Snakk om det. Eller skriv om det. Det aller viktigste er at dere får det ut.
Det tok sin tid, men jeg er glad jeg klarte å samle sammen kreftene til å skrive dette. Her har dere min historie:
Moren min har alltid sagt at jeg er en tenker. Helt siden jeg var svært liten har jeg vært et stille barn, og hun forteller meg fortsatt at hun kunne se på meg at jeg satt og grublet. Jeg tenkte mye. Mer enn det som er sunt for et barn. Jeg husker godt da jeg begynte på barneskolen. De andre barna løp rundt og lo og skrek, mens jeg satt stille på plassen min. Jeg ville ikke gjøre noe galt. Mange syntes nok at jeg var veldig rar som oppførte meg på den måten, og jeg ble litt mobbet, men jeg fikk meg heldigvis en vennegjeng i klassen som jeg stortrivdes med. Vi var ikke blant de «kule» jentene, men det gjorde ikke noe. Vi hadde hverandre.
Ungdomsskolen. Jeg kan med hånden på hjertet si at disse tre årene er de verste i hele mitt liv.
Jeg var veldig spent før jeg begynte. Spent på hvem jeg ville havne i klasse med, og selvfølgelig spent på alle de nye elevene som jeg ikke hadde gått på skole med før. Nå skulle jeg endelig bli «voksen», tenkte jeg. Kanskje begynne med litt mer utfordrende klær, snike meg ut om kveldene, kanskje jeg til og med skal dra på min første date? … Dream on! Jeg kom i klasse med en god venninne, og den tryggheten var god å ha. Og de andre i vennegjengen min traff jeg jo uansett i friminuttene så det skulle jo gå greit.
Jeg husker at jeg presterte å bli utrolig betatt av en gutt i klassen allerede iløpet av de første ukene.
Men den første virkelig store nedturen fikk jeg ikke lenge etter.
Det var volleyballturnering på skolen og jeg øvde med noen av jentene i gymsalen. Jeg så at han jeg var betatt av satt på tribunen og så ned på meg, så da prøvde jeg såklart å imponere litt. Det jeg så like etterpå er at en av mobberne mine fra barneskolen kom bort til han.. Jeg så at han visket noe til han, og at han pekte bort på meg. Og så lo de. Faen, nå er det i gang. Jeg løp inn på toalettet og der felte jeg mine første tårer på skolen. De første av mange. Jeg merket at venninna mi fikk mange nye venner, men at jeg ikke slapp helt inn. Jeg var jo hun stille og rare guttejenta som verken sminker sminker seg eller kler seg riktig. Hvis jeg satt med en gjeng og sa noe, så ble det bare en skikkelig klein stillhet.
Dette var verre enn barneskolemobbingen der jeg faktisk ble snakka til. Nå ble jeg totalt ignorert, ingen ville vedkjenne seg at de snakket til meg. Nå var jeg ingen. Jeg gruet meg til hver gang det skulle være gruppeprosjekt for jeg visste at ingen ville ha meg på gruppen sin. Og hver gang læreren satte opp nye plasser fordi jeg kunne se skuffelsen i øynene til den som fikk meg ved siden av seg. De verste stundene var friminuttene. I timen merka jeg ikke noe særlig til at jeg var utenfor, men i frimunuttene gikk jo alle til vennene sine. Jeg hadde ingen. Ingen. De vennene jeg hadde på barneskolen torde ikke lenger å være venner med meg for de var redd for at de også skulle bli mobbet. Og på dette tidspunktet hadde jeg gitt opp å prøve å få nye venner. Jeg var jo ikke verdt noe. Det var sånn jeg følte det ihvertfall. Friminuttene brukte jeg låst inne på do der ingen kunne se meg.
Skoleveien hjem var kanskje det aller verste. Jeg måtte gå kjempefort for å slippe å støte på en gjeng, eller kjempesakte hvis jeg så den foran meg. Dette var en gjeng gutter som syntes det var kjempegøy å plage meg. Det var ikke direkte slemme ting de sa heller, men mer motbydelige «vennskapelige» på en utrolig falsk måte. «Hei, vil du gå på ballet med meg?» for så å bryte ut i krampelatter. Da vinteren kom pleide de å kaste snøballer etter meg. Jeg ble truffet flere ganger, og de ropte på meg, men jeg fortsatte å fortelle meg selv: «hva du enn gjør så ikke snu deg. Ikke la dem få det som de vil»
Jeg følte meg ikke som et menneske, men helt ubetydelig. Jeg ville bare dø.
Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte dette i TRE år. Men jeg holdt ut. Takk og lov. Jeg kom til og med på utdelingen av vitnemål siste dagen. Kledt opp fint, men ingen å prate med. Jeg fikk mamma og pappa til å kjøre meg hjem fort da det var ferdig. Jeg ville ikke at de skulle se at jeg ikke hadde noen venner. Det gjør fortsatt vondt å høre 14-15 år gamle jenter snakke med hverandre på bussen. Om skoleball, gutter, teite lærere osv. Jeg hadde ingen i den perioden av livet mitt som jeg kunne dele slike ting med.
Da jeg begynte på videregående så gikk alt heldigvis mye bedre. Jeg bodde i Bærum, men orket ikke tanken på å avslutte skolegangen min i Bærum, siden jeg da visste at det ville bli tre nye år med mobbingen. Så jeg søkte meg inn på en privatskole i Oslo. Noe jeg er evig takknemlig for. Jeg fikk venner fort, og derfor en helt ny selvtillit også. Jeg var livredd for å bli oppfattet som stille og kjedelig igjen, så jeg prata i et sett. Her ble det også litt for mye av det gode. Jeg gikk fra å være «hun stille» til å bli klassens klovn. Jeg var så redd for å bli oppfattet som stille og kjedelig igjen, så jeg overdrev. Dette førte til at ingen tok meg serriøst, og jeg fikk noen kommentarer av negativt kaliber her også, men sitter allikevel igjen med positive inntrykk fra videregående. Jeg lærte også at jeg heller ikke trenger å være morsom hele tiden, men det gjelder å finne den perfekte balansen. Tror og håper jeg har gjort det nå.
Livet videre.
Arrene fra mobbingen er der fortsatt. Det tror jeg de alltid vil være, jeg må bare lære meg å leve med dem. Til tross for opptur på videregående, sliter jeg fortsatt veldig med å stole på folk. Og hvis jeg hører noen le i nærheten av meg, tror jeg alltid at det er meg de ler av. Jeg føler meg allikevel sterkere enn noensinne! Jeg tror at de som har vært langt nede blir de tøffeste senere i livet. Jeg vet hvordan helvete er, og er derfor sjeleglad i livet mitt som det er nå. Jeg verdsetter det virkelig.
Jeg bor sammen med tre venninner i Oslo, og stortrives. Nå jobber jeg, men til høsten skal jeg begynne å studere. Jeg vil bli sosionom. Jeg vil hjelpe. Jeg vil snu mine dårlige erfaringer til noe godt. Jeg vil virkelig gi slipp på denne tiden, men da er det viktig å først vedkjenne seg at ja, det har skjedd. Etter så mange år med fortrengning er det utrolig godt å endelig få det ut. Det er selvfølgelig mye jeg ikke forteller her, for da hadde blogginnlegget blitt aaalt for langt. Men hvis det er noe dere lurer på så kan dere kontakte meg på: ello_989@hotmail.com
Tusen takk for at jeg fikk gjesteblogge på bloggen din, Monica. Din åpenhet er til stor inspirasjon for meg, og jeg føler meg mye lettere nå som jeg har delt min historie.
Til dere som har slitt med mobbing, eller fortsatt sliter med det: Ikke gå i min felle og tro det er deg det er noe galt med. Det er de som mobber! Tragiske mennesker, det er det de er.
Husk, ikke forandre deg for å passe inn. De som er dine ekte venner liker deg for den du er.
Tusen takk for at du delte din historie, Ellen. Jeg er glad for at du er den positive og herlige jenta du er idag. Neste gjesteinnlegg er skrevet av en jente som deltok i mobbing med fatale konsekvenser.
