Posted by admin on Thursday, 4 June, 2009 @ 9:29 pm

Blir to anbefalinger på rad her, men pokker heller. Hvorfor ikke?

Da jeg var liten snørrunge, 13 vel og merke, hadde jeg et lokalt pop/rocke band som helter. De måtte pent leve med en kronisk skrikelyd på alle konserter, og delte velvillig ut både autografer og klemmer. Nå som jeg er blitt litt eldre kan jeg styre min begeistring for både jentehylene og autografene, (ikke helt kommet over klemmene enda), men ikke for den fantastisk fine musikken de lager.

Nå, etter år og dag med pause pga bleieskiftarbeid og diverse annet, er de tilbake med godlåten “Diamonds in the waste”. Den fungerer som en preview på hva vi kan vente av guttas nye album som er tenkt ut i butikkhyllene senere i år.

Derfor vil jeg be dere, søte, snille, musikkelskende blogglesere om å ta en titt på følgende link. Dere kan takke meg senere.

HTTP://WWW.MYSPACE.COM/FENRIKLANE

HTTP://WWW.MYSPACE.COM/FENRIKLANE

HTTP://WWW.MYSPACE.COM/FENRIKLANE

Posted by admin on Monday, 1 June, 2009 @ 12:20 am

Som dere forhåpentligvis - eller kanskje dessverre - har merket så har jeg ikke oppdatert bloggen på nærmere to måneder. Det er rett og slett fordi jeg ikke har noe å skrive om. Jeg har hatt nok med meg selv, har ikke hatt inspirasjon eller ro i kroppen til å sitte meg ned å formulere et velskrevet og interessant innlegg. Jeg jobber med saken.

I mellomtiden vil jeg gjerne dele en link med dere. En link til en blogg som tar opp et tema som er utrolig viktig for meg - og som burde være utrolig viktig for de fleste. http://mobbebloggen.wordpress.com/.

Posted by admin on Friday, 3 April, 2009 @ 4:34 pm

Idag er det fredag, og jeg har vært i Bergen i en og en halv uke. Det er annerledes, men godt. Det første jeg la merke til var selvfølgelig temperaturforskjellen. Fytti så kaldt dere har det her hjemme! Vi snakker å gå fra bikini til boblejakke liksom. I Mauritius var det et tiltak å ta på seg klær, her er det umulig å la være. Men jeg klager ikke, tvert imot synes jeg det er deilig. Spesielt idag som det er blå himmel og vindstille i Bergen by. Det finnes ingenting som våren, dere!

Jeg har nå vært tre dager på min nye praksisplass, og hittill trives jeg veldig godt. Jeg blir møtt av smilende ansatte hver morgen og ungdommene tar meg også godt imot. Disse tre dagene har jeg brukt på å lære praksisplassen å kjenne. Jeg synes det virker som en spennende og ikke minst givende arbeidsplass og gleder meg masse til å fortsette. Men først er det påskeferie - og den skal nytes.

Idag skal jeg på bloggtreff. Jeg er egentlig lite kvalifisert til å bli med, i og med at jeg ikke har brukt så mye tid på bloggen i det siste. Ikke kjenner jeg så godt til disse bloggerne heller, ihvertfall har jeg ikke lest på en stund.  Men jeg er nå invitert - riktig nok av en venninne, men dog. Jeg satser på at det blir en positiv opplevelse, og gleder meg til kvelden. Om ikke mer blir det god inspirasjon til morgendagens blogg?

Sånn ellers forsøker jeg fortvilt å finne meg en deltidsjobb, uten særlig hell. Jeg vet ikke om det er min dårlige søknads-skriving eller finanskrisen som er årsaken, men jobb får jeg altså ikke. Så hvis noen av dere gode sjeler vet om ledige deltidsstillinger/sommerjobber i Bergen - skrik ut! For øyeblikket har jeg minus på konto… På forhånd takk, og god påske til dere alle :)

Posted by admin on Monday, 30 March, 2009 @ 9:09 pm

Først og fremst vil jeg bare si; long time, no see. Det var nok veldig vanskelig å oppdatere bloggen i Afrika. Internettforbindelsen var ikke den beste og interessen for å tilbringe timesvis ved dataen når solen skinte ute var ikke tilstedeværende.En liten oppdatering siden forrige gang er likevel på sin plass. Det har skjedd mye siden sist, og en del av det er verdt å fortelle om.

Som dere oppegående mennesker sikkert har fått med dere, skriver jeg nå i fortid. Jeg er nemlig tilbake i kalde Norge, nærmere bestemt Bergen. Jeg fikk for lite ut av arbeidsplassen min i forhold til utdanning at jeg valgte å dra hjem. Jeg setter utdanning svært høyt og ønsker å lære mest mulig. I Mauritius var dette vanskelig - delvis grunnet kommunikasjonsproblemer. I tillegg fikk jeg svært få relevante arbeidsoppgaver - hvis det i det hele tatt kan kalles en arbeidsoppgave å perle, male og tegne med ungene. Uansett, jeg valgte å dra hjem og er fornøyd med det.

Den siste tiden i Mauritius var veldig kjekk. Kjæresten min, Henrik, kom på besøk og jeg hadde fri fra jobb. Vi hadde en utrolig fin tid sammen og gjorde mye forskjellig. Mauritius er et paradis for nyforelskede par, og for oss var det inget unntak. Vi snakker romantiske turer på stranden, candle-light dinners i hopetall, feiring av både 20 årsdag og nasjonaldag, osv osv. Istedenfor å gjøre et dårlig forsøk på å gjenfortelle alt vi opplevde, legger jeg ut en del bilder med litt tekst til. Satser på at dere godtar dette.

Henrik på et slott på toppen av hovedstaden i Mauritius, Port Louis.

Feiring av nasjonaldagen 12 mars i Port Louis.

Restaurantbesøk i Flic En Flac.

Safari på Casela Adventure Park i Flic En Flac

Prøvde meg som løvegjeter på Casela Adventure Park.

Vi kjørte firhjuling i et landskap som så ut som det var tatt ut av Løvenes Konge filmene.

Har ørten forskjellige skiller, men ingen brunfarge :(

All dressed up - for ambassademiddag.

Som dere ser har jeg hatt en fin tid i Mauritius - både med og uten min kjære. Men jeg er glad for å være hjemme i Norge igjen, mange opplevelser rikere. Jeg har til og med rukket å bli 20 år, noe som ble feiret både med middag med kjæresten, fest Mauritian- style og fest Bergen- style.. Imorgen er min første dag på ny jobb hvor jeg forhåpentligvis får en lærerik og utfordrende tid før sommeren. Jeg gleder meg.

Det er godt å være tilbake i bloggverden. Håper dere fortsatt følger meg.

Posted by admin on Friday, 20 February, 2009 @ 12:55 pm

Da har vi vært i Mauritius i over en måned. Det viser seg å være vanskeligere å oppdatere bloggen jevnlig enn jeg først trodde og har gitt uttrykk for i tidligere innlegg. Som nevnt før har vi installert internett i leiligheten. Men som mye annet i Mauritius så virker det ikke helt som det skal. Etter to uker uten internett har vi endelig fått reperatøren til å komme, slik at det nå fungerer som det skal igjen. Heldigvis.
En annen kort beskjed er angående selve bloggen. Jeg har fått en del tilbakemeldinger på at den ikke vil fungere i flere nettlesere, flesteparten nevner Internett Explorer. Jeg tror jeg har fikset problemet, som forresten viste seg å være amatørmessig, og håper dere kan gi meg positive tilbakemeldinger på dette. Siden fungerer uansett best i Mozilla Firefox.
Nå er det så lenge siden jeg har oppdatert at jeg nesten ikke husker hva jeg har gjort siden sist. Jeg kan, for ordens skyld, begynne med jobben. Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg fikk snakket med bestyreren av CEDEM som forsikret meg om at oppgavene jeg vil bli gitt fremover skal være rent sosialt arbeid. Det begynner å bli en stund siden denne samtalen, men jeg skal prøve å få med det viktigste.
09, 10 og 11 februar var jeg på Universitetet i Mauritius sammen med forskjellige CEDEM arbeidere. Årsaken var en messe hvor 25 av de ledende helse- og sosial organisasjonene hadde stands for å fortelle om sitt arbeid og for å rekruttere eventuelle frivillige. Mange av organisasjonene hadde mye bra å komme med og det var interessant å se at også Mauritius hadde organisasjoner som Røde Kors, Blindeforbundet, Støttegruppe for Kreftpasienter, osv. Det var også en del taler, blant annet av en eller annen viktig minister samt bestyreren av CEDEM. Dessverre foregikk alt på fransk, noe jeg begynner å forstå at er normalt, men like fullt særdeles lite gunstig for min del.
12 februar var jeg med sosial arbeideren på CEDEM for å hente pensjonspengene til to av barna på barnehjemmet. Jeg var spent på hvordan systemet virker her nede og nysgjerrig på  informasjon. Dessverre var det ikke særlig mye mer å hente enn at dokumentasjon er særdeles viktig. Legitimasjon og dokumentasjon ble vist, papirer ble signert og pengene utbetalt på nærmeste posthus. Jeg bet meg dog i merke hvor lite penger de faktisk får. Det er snakk om funksjonshemmede barn som trenger penger til mat, drikke, klær, medisiner osv. De fikk i underkant av fem hundre kroner. For en måned.
Utenom dette har jeg altså vært i klasserommet med beskjed om å observere barna. Dette er noe jeg finner vanskelig ettersom jeg verken skjønner hva de sier eller vet hva jeg skal se etter. Jeg har fått litt informasjon om hva noen av barna har opplevd, men svært begrenset ettersom taushetsplikten er veldig sterk. Selv føler jeg at som en arbeider hos dem er jeg berettiget lik informasjon, men også underlagt lik taushetsplikt som resten av arbeiderne. Det er frustrerende å ikke få ta del i det som faktisk ER sosialt arbeid.
Ellers har det vært helg og vi har benyttet tiden til å slappe av, sole oss, feste og spise god mat. Men vi har faktisk vært ganske flinke å laget mat inne hele helgen, ingen dyre restaurantbesøk. Det tror jeg lommeboken min satt veldig stor pris på. Pengene går mye raskere enn man regner med, til tross for billige priser. På lørdag var det valentines day, noe vi definitivt ikke fikk lov å glemme med det første. Butikkene spilte kjærlighetssanger, bodene solgte roser, hjerter og alt med sukker på og utestedene var fulle av rosa hjerteballonger. Og de sier amerikanerne tar av? Endte med at jeg savnet min kjære enda mer.. Og jeg som ikke trodde det var mulig…
Vi hadde forresten fri på mandag og tirsdag også. Ganske morsomt, for årsaken er ingen ringere enn at den kinesiske presidenten kom på besøk. En skulle jo tro at det var mulig å gå på jobb til tross for et slikt besøk, men neida. Alle veier ble stengt, fartsdumper fjernet(!!!) og skolebarna fikk fri. Jeg velger å tro at det er sikkerhetstiltak og ikke bare luksusgoder for presidenten. Uansett årsak resulterte det i allefall for utvidet helg for vår del.
Onsdag 18 februar var det jobb igjen. Etter en time med ”observasjon” av barna, godt kamuflert som spisetid, dro jeg sammen med sosialarbeideren på huset for å kjøpe ryggsekker til 20 fattige barn. På veien besøkte vi barnehagen og barneskolen CEDEM driver. Veldig mange søte barn, med trykk på veldig. Det er helt enormt hvor mange barn de har ansvar for, spesielt i forhold til ansatte. En skulle tro at de hadde noen retningslinjer på dette, men som de sier selv så har ikke disse barna noen andre steder å gå…Etter dette feiret vi bursdagen til ett av barna, og deretter gikk jeg hjem..
Torsdagen besto av en time hvor jeg lekte med ungene, en time hvor jeg hjalp ungene med å lime på gavelapper på noen gaver vi skal gi, og fire timer hvor jeg hørte på at en av de ansatte oversatte et brev fra fransk til engelsk. Etterpå skrev jeg brevet inn på data, og så var dagen slutt.
Som dere kanskje skjønner har det ikke forbredret seg stort med tanke på relevans til studiet mitt i Norge. Jeg har kontakt med veilederen i Norge og skal forsøke å få praksisplass i Norge f.o.m april. Det blir da slik at jeg får tiden i Mauritius godkjent som halv praksis og tiden hjemme som halv praksis. Til sammen blir det altså tilsvarende elevene som har hele praksisen på et sted. Det eneste problemet er at jeg trolig må betale tilbake en haug penger til lånekassen.. Kjedelig, men nødvendig.
For å snakke om noe annet enn jobb. Nå har søsteren og fetteren til hun ene som bor her kommet på besøk. Det er veldig kjekt å være flere nordmenn på tur, og vi koser oss. Det er heller ikke lenge til Henrik kommer på besøk! Åh, som jeg gleder meg.
I dag har jeg vært hjemme alene og ventet på at alle mulige reperatører skulle komme. Airconditionen fungerer ikke, kontakten på viften har smeltet bort, gassen vår var tom, internettet fungerte ikke, lysene har gått, osv. Også fikk vi den grusomme beskjeden om at badebassenget, som ikke har fungert på to uker nå, kommer til å være ute av drift til begynnelsen av mars.. Blææh, varmt..

Posted by admin on Friday, 6 February, 2009 @ 11:19 am

TREDJE DAGEN PÅ CEDEM

Jeg var tidlig ute og ankom CEDEM en halvtime før arbeidsdagen min opprinnelig skulle begynne. Jeg var trøtt etter helgen og spent på hvordan dagen skulle bli.
Vi begynte mandagen med, noe jeg oppfattet som, en bønn og lykkeønskninger for resten av uken. Barna fortalte deretter hva de hadde gjort i helgen. I allefall tror jeg at de gjorde det. Alt foregår på fransk/kreolsk og ingen er særlig lysten på å fortelle meg hva som skjer. De gangene jeg spør får jeg korte og lite oppklarende svar tilbake. Deretter bar det inn i klasserommet hvor vi hadde et kort innslag morgengymnastikk for å få barna til å våkne. Selv synes jeg faktisk at det var ganske deilig, selv på morgenkvisten.
De neste timene er i grunnen ikke særlig spennende å fortelle om. Vi spiste en lang frokost og hadde et enda lengre friminutt etterpå hvor ungene gjorde hva de ville og de voksne snakket fransk. Jeg prøvde å kommunisere med de av barna som ikke så ut til å more seg noe særlig, men ble ganske raskt motløs da ingen av de skjønte et ord av det jeg prøvde å formidle.
De av barna som forstår litt engelsk gjorde så godt de kunne, men også de gikk lei av å ikke komme noen vei i samtalen. De voksne forteller meg at barna er veldig nysgjerrige og har lyst å snakke med meg, men at det er veldig vanskelig. Det er veldig synd at et slikt problem skal få ødelegge. Jeg er sikker på at jeg hadde moret meg mer om vi hadde klart å holde en samtale. Barna blir sjenerte og tør ikke å holde på med det de vil når jeg står der, så jeg går heller bort.
Denne dagen skulle jeg egentlig være til halv fire, men det viste seg å være veldig overflødig. Klokken halv to begynte lærerne å fortelle historier på fransk og igjen fikk jeg beskjed om å bare sitte å høre på. Litt over to forsvant de fleste av barna hjemover og jeg spurte om det var meningen at jeg skulle ha noen oppgaver å gjøre eller lignende. Svaret var kort og presist ”Neida, gjør det du føler for du”. Veldig veiledende, gitt.. Jeg fikk gå klokken ti på tre, og det var ikke et sekund for tidlig spør du meg. En jobb hvor man ikke har noe å gjøre er ti ganger verre enn en jobb med altfor mye å gjøre, det er i allefall sikkert. Timene snegler seg forbi…

FJERDE DAGEN PÅ CEDEM
Dagen gikk som de tre foregående dagene. Lite konstruktivt å ta seg til stort sett hele dagen. Unntaket var da jeg fikk være med en del av de eldste barna bort til en fattig familie som bodde i nabolaget. Det var familien til to av barna som går på skolen og elevene hadde selv ytret ønske om å hjelpe familien med det som trengtes. Det var en sterk opplevelse å se hvordan fattigdom egentlig er. Det er egentlig umulig å beskrive, man skjønner det ikke før man opplever det selv. For meg virket det hele uvirkelig og nesten som en dårlig vits. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan de overlever.

Familien består av mor, far og tre barn. Far har en fysisk utviklingshemning som gjør at han ikke er i stand til verken å jobbe eller å være alene med barna sine. Mor er mildt psykisk utviklingshemmet og er hjemmeværende med minstejenten på 3 år som har epilepsi. De to andre barna går på skole hver dag, men er hjemme om kvelden. De får gratis skolegang hos CEDEM da de ikke har penger til å betale.
Denne familien på fem bor i en falleferdig rønne – sett med norske øyer. De har kun ett rom med ordentlig tak over hodet, hvor de har èn seng, kjøkken og stue i ett.

Det skal sies at de hadde gjort seg flid med å gjøre det så hjemmekoselig og levelig som mulig. Det var pyntet med mange klokker, blomster og gamle bilder. Det knøttlille rommet de kaller badet sitt består av en stor bøtte med vann i som minstejenten badet seg i. De hadde ikke toalett, det måtte de låne av naboen. Det som skulle ha vært et tak var slitte metallplater og løse planker som slettes ikke gjorde jobben med å tette igjen. Man skimtet lett himmelen gjennom sprekker og store hull. Gulvet var av jord og grus. Umenneskelige forhold… En ting er sikkert, vi nordmenn har ingenting å klage for.

FEMTE DAGEN PÅ CEDEM
Dagen begynte med at jeg fortalte barna og lærerne en del om Norge, familien min og utdanningen min. Eller dvs., jeg fortalte på engelsk og lærerne oversatte til fransk for barna. De var veldig nysgjerrige på hvordan det så ut, om jeg var gift, om brødrene mine så ut som vikinger, osv. Veldig kjekt å fortelle til noen som er så interessert i å høre hva jeg sier.Etterpå gikk jeg med en gruppe til kjøkkenet hvor vi lagde kreolske kaker av et eller annet slag, og chilisnacks. Sistnevnte ble jeg advart mot å prøve, noe jeg fant ut at var et råd jeg ville følge. Spennende å smake annerledes mat, men chilien vil jeg helst spare meg for…
Midt på dagen kom hovedstyreren av CEDEM inn å hilste på meg, og jeg ble ganske forundret for jeg trodde jeg hadde møtt henne før. Det var jo hun jeg skulle møte første dagen. Veldig bra, Monica. Det viste seg at hun ikke hadde hatt tid til å ta meg i mot, og hadde sendt en annen. Hun spurte hvordan jeg likte meg, og jeg forklarte for n’te gang at noen hadde bommet veldig på utdanningen min, og at jeg ikke skjønt hvorfor jeg var blitt plassert i en skoleklasse. Hun så veldig overrasket ut, og sa også at hun trodde jeg skulle bli lærer.
Deretter kom hun med flere forskjellige forslag til hvordan vi kunne gjøre dette til et bedre opphold for meg, og mente bestemt at jeg ikke var kommet til feil sted. Hun sa at jeg kunne få være med på intervju med barna, besøke organisasjonene de samarbeider med, og lære mer om hvordan selve det sosiale arbeidet foregår innenfor CEDEM som organisasjon. Dette synes jeg virket veldig bra, og fattet igjen nytt mot.
Jeg fikk være med inn til massøren deres, noe jeg synes var veldig rart i begynnelsen men som jeg nå synes er et veldig bra tiltak. De bruker massasje for å lære barna en annen måte å bli tatt på. Mange av barna på CEDEM har opplevd seksuelle overgrep og vold, hvilket lett kan resultere i at de forbinder all berøring med noe seksuelt eller voldelig. Det er selvsagt veldig viktig å lære barna at det finnes en god type berøring, som for eksempel en klem. Mange trenger kjærlighet mer enn noe annet..

Ellers har vi de siste dagene holdt oss innendørs ettersom det har vært en synklon ved navn Gael å herjet på øyen. Vi fikk fri fra jobb og beskjed om å hamstre vann og mat fordi butikker og alt er stengt når stormen herjer på sitt værste. Vi synes egentlig det hele er veldig rart. Det eneste vi har merket er mye vind og regn… Med andre ord lignet det veldig på været vi er vant til i Norge. Men hey, vi fikk oss en ekstra fridag :) Idag skal vi på shopping, kanskje innom et spa og ut å spise. Deilig med helg! Vi håper at dere koser dere hjemme i snøen, hehe..

Posted by admin on Thursday, 5 February, 2009 @ 4:05 pm

Posted by admin on Thursday, 29 January, 2009 @ 8:28 am

DAG 1 PÅ CEDEM:

Taxisjåføren vår Eddy skulle komme klokken syv, og jeg var tidlig ute. Men det var ikke han.. Da jeg gikk ut døren var det nemlig ingen Eddy å se, og han som pleide å være så punktlig. Jeg begynte selvfølgelig å stresse og tenkte at dette var kun begynnelsen på en dårlig dag. Tenk å komme for sent til sin første dag i en ny jobb…Og jeg som hadde hoppet ut av sengen klokken seks, etter en ustabil og nervøs natt..

20 minutter etter planlagt kom han likevel, og så ikke ut til å ha store hastverket. Jeg skjønte nok en gang at tidsperspektivet på Mauritius tydeligvis er et helt annet enn vi har i Norge. Der finnes ikke dårlig tid, og om man slår opp stress i ordboken finner man i alle fall ikke et bilde av noen fra Mauritius. Sansynligheten er derimot større for at man hadde funnet et bilde av meg, jeg merket nemlig at pulsen steg i takt med klokken som nærmet seg åtte. Og det mye raskere enn planlagt.

Heldigvis er Eddy en utrolig hjelpsom taxisjåfør som så at jeg synes dette var litt vanskelig. Han tilbød seg å være med meg inn for å hilse på, noe jeg takket høflig ja til. Det skader jo tross alt ikke å ha med seg noen som faktisk kan språket. De som møtte meg var utrolig hyggelige og imøtekommende, så i og for seg hadde jeg ingenting å bekymre meg for. Men de som kjenner meg er gjerne ikke overrasket over at jeg bekymret meg litt, likevel. Uansett.

En koselig dame viste meg rundt i bygget, som var en stor og koselig enebolig ommøblert til å huse et barnehjem og en skole for barn med større og mindre utviklingshemninger. Det viste seg at de voksne snakker engelsk, mens barna har store vanskeligheter med å lære seg engelsk. Noen kunne noen få ord, andre skjønte lite eller ingenting av det jeg sa. Dette synes jeg er en enorm utfordring, da jeg ikke var forberedt på at språket skulle bli noe problem. Jeg hadde egentlig veldig nok med å snakke engelsk hele tiden, nå må jeg lære meg fransk og helst kreolsk i en himla fart..

Uten å gå videre innpå bekymringer forteller jeg videre… De to første timene gjorde vi ikke stort. Barna kom på ulike tidspunkt og tiden gikk stort sett med på å se meg rundt og hilse på diverse mennesker. Alle barna så mye på meg da de kom. Det er jo uvant for de å se lyse personer, i tillegg til at jeg selvsagt var ett nytt ansikt på deres ellers ganske så forutsigbare hverdag. Igjen ble språket et problem da de forsøkte å snakke med meg, og nok følte seg litt avvist da jeg ikke skjønte hva de sa. Det er vanskelig å gi av seg selv når vedkommende ikke har forutsetninger for å ta det til seg. Det endte med at jeg følte meg ganske lost in space – eller rettere sagt i et hus fylt av fransktalende mennesker som så rart på meg.

På CEDEM har de delt inn barna i avdelinger etter alder og deretter evne. Dette betyr at en tiåring på avdeling 1 kan være i en mer avansert læregruppe enn en 18 åring. Alt kommer ann på deres eventuelle grad av utviklingshemning. Etter noen timer ble jeg plassert på rommet hvor college – studentene holder til. Jeg skulle altså inn til tenåringene, noe jeg følte var litt skummelt. Jeg er jo ikke mange årene eldre enn de selv er, og de føler seg nok veldig mye tryggere på omgivelsene sine der enn det jeg gjør.

Jeg fikk se på når noen av de eldste spilte ett spill jeg verken skjønte noe av, eller var noe særlig til naturtalent i. Men det var moro å føle seg inkludert. Det er fantastisk å se hvordan barn godtar andre mennesker så raskt, til og med meg som ser veldig utenlandsk og ukjent ut for dem. Ikke snakker jeg fransk heller, og jeg skal være med å bestemme over dem. Likevel tok de meg i mot etter beste evne. Jeg tar meg selv i å lure på om det egentlig er en naturlig egenskap, eller om tingene de har opplevd i livet sitt gjør at de har et ødelagt tillittsforhold til andre mennesker..

Barna hadde deretter matte, og jeg satt meg ned med gruppe 4 – de med sterkest utviklingshemning. Jeg følte at jeg fikk god kontakt med den ene gutten som så gjerne ville klare å telle til ti på engelsk. Både jeg og han var stolt da han til slutt klarte det uten hjelp. Små gleder i hverdagen for meg, en milepæl for han.. Likevel følte jeg at oppgavene det er meningen at jeg skal utføre er mer relatert til en kommende lærer og ikke til en kommende sosionom.

DAG 2:

Det var tid for å stå på egne bein og ta bussen både til og fra jobb. Det viste seg å være enkelt å finne frem, men en enormt lang busstur. Buss nr èn tok 45 minutter fra Flic En Flac til Quattre Bornes. Neste buss tok 50 minutter fra Quattre Bornes til Floreal. På morgenen var det heldigvis ikke rukket å bli særlig varmt, noe jeg var overlykkelig for. Hjemveien er en helt annen historie, da tar turen to timer, på grunn av rushtrafikken, og solen steiker inn i en stappfull buss uten aircondition. Ikke særlig behagelig, med andre ord.

Denne dagen var det veldig fint vær, og vi var mye ute. Først hadde vi morgengymnastikk som var ment for å få barna til å våkne og bruke kroppen. Deretter spilte vi en lek med ball, for så å ta halvparten av barna med på tur. Jeg fikk ansvaret for en utviklingshemmet jente som har vanskelig for å bevege seg. Hun forstår engelsk, men er ikke særlig interessert i å snakke. Vi gikk på tur inn til en skog der noen av barna plukket frukter jeg aldri har hørt om og ikke husker navnet på. Da vi kom tilbake til skolen spiste vi ute i hagen. Barna lagde til denne frukten sammen med eple og chilli. Det var ekstremt sterkt – tydeligvis ikke noe vi nordmenn er vant med.

Jeg føler nok fremdeles på at jobben jeg er tildelt ikke er slik som den burde være. Jeg har jobbet på skole og i barnehage før, og jeg liker det kjempegodt. På den måten har jeg ingenting i mot å være på CEDEM, jeg synes det er veldig kjekt. Men meningen med oppholdet mitt her i Mauritius er jo å lære sosialt arbeid. Og det er ikke særlig til læringsverdi for en kommende sosialarbeider å være på en skole hvor attpåtil alt foregår på et ukjent språk.

Jeg har snakket med veilederen vår i Norge, og hun er enig i at dette høres feil ut. Jeg skal derfor forsøke å se om det er mulig å bytte praksis til noe litt mer relevant – og gjerne nærmere enn to timer med buss. Vi får se hvordan det går videre, hver dag skjer det noe nytt.

Sånn ellers går det veldig bra. Jeg har kommet litt over sjokket over å være ”alene” i verden og hver dag blir enklere enn den forrige. Jeg har mye kontakt med familie og kjæreste, noe som selvsagt hjelper meg mye. I skrivende stund har jeg feber grunnet at jeg klarte å brenne meg kriminelt mye i solsteiken i går. Det er ikke særlig godt, jeg prøver å kjøle meg ned, men er like varm etter to minutter.

Det var dagens oppdatering, gitt.

Posted by admin on Tuesday, 20 January, 2009 @ 2:34 pm

Idag er det en uke siden jeg begynte på reisen. Jeg regner med at dere er spente på hvordan alt har gått, så her kommer historien fra begynnelsen.

DAG 1.
Flyet gikk fra Bergen tirsdag 13. januar, klokken 19.15. Jeg ble kjørt opp av familien i god tid før avgang og fikk tatt de siste triste, men nødvendige avskjeder.Noen venner av meg hadde også tatt turen opp for å si hadet. Jeg har aldri vært særlig flink på avskjeder, så jeg følte nok at det var veldig rart.
Denne gangen var det jo jeg som skulle dra og det er jeg ikke vant med. Jeg følte at jeg hadde begynt på en reise jeg ikke en gang kunne forestille meg.I mitt hode skulle jeg til Gardermoen en tur, ikke videre. Det er slik jeg er, jeg lever i nuet. Akkurat som barna.

Anyhow, flyturen til Gardermoen gikk som den skulle og jeg ankom klokken 20.10. Idet jeg gikk av flyet og entret den gigantiske og uoversiktlige flyplassen datt virkeligheten ned i hodet på meg. Jeg skulle reise. På egenhånd. Og ikke bare i noen uker, men i fem måneder. Hva skjer? Når tok jeg denne avgjørelsen, og hvorfor i all verden hadde jeg trodd at dette var noe jeg kunne fikse? Hjelp.
Jeg snakket en stund med en venninne i telefonen som kunne forsikre meg om at dette skulle gå bra, det var alltid litt rart i begynnelsen. Jeg avsluttet samtalen med nytt mot og hentet bagasjen min. En skulle jo tro at når man spør tre av Gardermoens ansatte om veien til ett av deres hoteller så finner man veien, men neida. Jeg ble sendt i fire forskjellige retninger, av tre ulike mennesker.
Etter en times leiting etter veien til Gardermoen Airport Hotell - uten videre resultater- gav jeg opp og satt meg ned for å vente på nr to i reisefølget. Hun kom en halvtime senere, og sammen praiet vi en taxi for å unngå mer pinlig leting etter en vei som tydeligvis ikke ville bli funnet.

DAG 2.
Etter en nydelig frokost på hotellet og en varm dusj ble vi fraktet i en stappfull trolley-buss til Gardermoen kl 08.30. Der traff vi sistemann i reisefølget og neste punkt på listen var innsjekking. Overraskende nok  slapp vi alle å betale overvekt og security-sjekken gikk som smurt. Ikke at vi hadde noen grunn til å bli stoppet i security-sjekken, altså. Vel inne på utlandsreiser var det bare å vente til klokken 11 da flyet skulle gå. Avgangen ble imidlertid en halvtime forsinket pga dårlig vær, noe som ikke gjorde oss stort fordi vi hadde en del timer å slå ihjel i Frankfurt uansett.

I Tyskland bar det nok en gang ut på leiting - denne gangen etter parfymeriet og selvfølgelig gaten vår. Etter en stund fant vi heldigvis begge deler, og brente noen kroner på diverse tax-free varer. Merkelig at ting er dyrere i Tyskland enn i Norge foresten.. Flyet til Mauritius skulle gå klokken 16.50, men vi ble nok en gang forsinket. Årsaken var imidlertid både merkelig og uvanlig. De ansatte klarte nemlig ikke å åpne døren til gaten (!!!). Det hele var i grunnen ganske komisk. Mange hundre passasjerer og tre febrilske ansatte på den ene siden av gaten, og ingen passasjerer, men tre febrilske ansatte på den andre siden av gaten.
Omsider fant de riktig nøkkel og vi kunne begynne på den mange timer lange turen til paradis. Timene gikk med på søvn, kortspill, Weeds (tv-serie) og dårlig flymat.

DAG 3.
Da vi kom frem til Mauritius fikk vi beskjed om at papirene våre ikke var i orden slik at vi kunne ikke komme inn i landet. Med mangel på søvn, mat og bevegelse av kroppen var ikke dette akkurat beskjeden vi hadde håpet på. Vi ble bedt om å sitte oss ned på en benk og å vente på at de skulle finne en løsning.
Etter mye om og men fikk vi en tredagers midlertidig oppholdstillatelse med betingelsen at de tok vare på passene våre og at vi måtte komme innen tre dager med ordentlige papirer. Vi kunne ikke annet enn å gå med på dette. Deretter gikk turen for å hente bagasjen, noe som viste seg å være en kort affære ettersom vi var altfor sen og baggasjen allerede var blitt plassert på gulvet utenfor rullebåndet. Ute ventet enorm varme og en overraskende blid taxisjåfør som kjørte oss fra flyplassen og til Flic En Flac hvor hotellet vårt ligger. Mauritius viste seg å være like nydelig som vi trodde. Grønt og frodig, krystallklart vann og mye å få med seg.

DAG 4.
Vi dro tidlig fra hotellet for å signere papirer på universitetet og for å hente passene våre i hovedstaden Port Louis. Det var stress med all fartingen rundt om kring, men kjekt å se litt av landet.
De har foresten utrolig koselige taxisjåfører her nede, det er sikkert og visst. Billig er det også. Kostet tre hundre kroner for fem timer i taxi for tre personer. Liker det. På kvelden gikk vi ut for å spise god mat og noe godt i glasset. Vi ble kjent med noen lokale som endte opp med å spandere all drikken på oss. De viste oss også et utested hvor vi danset og koste oss til langt på natt.

De resterende dagene har vi igrunnen ikke gjort så mye. Det har regnet og blåst mye, men vi har selvfølgelig badet og gått kveldstur på stranden fordiom. Vi har spist mye ute også, mest fordi ovnen ikke fungerer i leiligheten vår da. Det er utrolig fint i leiligheten foresten, tre etasjers villa er virkelig ikke dumt. Bassenget utenfor er heller ikke særlig å klage over. Det eneste er at alt er likt i nabolaget, så vi klarte å gå oss vill den første dagen. Utrolig morsomt nå, ikke fullt så morsomt da det skjedde… Det er noe med den varmen som ødelegger alt som tar tid, hehe..

Mauritius er altså utrolig nydelig. Likevel fikk jeg meg en stor knekk da det gikk opp for meg at jeg skulle være her i fem måneder. Det er en ting å snakke om det og glede seg til det når man sitter hjemme i trygge Norge. En helt annen ting er å faktisk gjennomføre det. Det har blitt mange tårer og triste tanker i løpet av disse dagene, men etter mye støtte hjemmefra så går det sakte, men sikkert bedre.
Jeg håper at tingene ordner seg, og at jeg kommer til å trives her. Det er mange grunner til at ting ikke har blitt som jeg hadde tenkt. For eksempel har vi hele tiden trodd at hoveddelen av befolkningen snakker engelsk.

Dette er langt i fra faktum da de aller fleste snakker fransk, noen snakker begge deler og de færreste kun kan engelsk. Dette er veldig synd da jeg ikke kan et ord fransk, og det er sannsynlig at de jeg skal jobbe med kun snakker fransk.
I tillegg fikk jeg beskjed om at arbeidsplassen min er minst en og en halv time unna med buss, noe jeg ikke akkurat kan si at jeg gleder meg til. Men det er selvsagt viktig å tenke på at jeg ikke er her for å være i paradis og ha alt tilrettelagt for meg. Jeg er her for å leve ut drømmen om å hjelpe andre mennesker, og selvsagt for å kunne fullføre utdanningen min. Bekymringene mine går på at jeg ikke vet om jeg er rette personen til å hjelpe disse barna. Jeg har veldig lett for å tvile på meg selv, og jeg ser ikke helt hva jeg kan gjøre for at livene deres blir bedre. Ikke når jeg er så usikker selv. Jeg håper vi får god opplæring på engelsk.

For å snakke om en helt annen, og mye koseligere ting. Noen av dere vet det, andre er totalt utenforstående. Uansett så er det vel på tide å annonsere det her også, Monica har fått seg kjæreste. Og ikke hvilken som helst kjæreste, for han er virkelig et funn. Maken til herlig gutt skal man lete lenge etter. Jeg har egentlig visst hvem han var og truffet han mange ganger, men timingen var visst ikke inne før 19. desember 2008.
De av dere som er gode i hoderegning skjønner kanskje at det ikke er lenge siden, men når begge føler at dette er riktig så er det godt nok for meg. Jeg var skeptisk i begynnelsen, men de siste ukene før jeg dro var han stort sett alt jeg tenkte på. Jeg er forelsket og blir glad av å tenke på han uansett hvilket humør jeg er i.

Han heter foresten Henrik, hvis dere lurte. Det er utrolig vanskelig å være såppass langt vekke fra kjæresten sin, men med all den positive tankegangen han forer meg med for tiden har jeg tro på at dette skal gå bra.
Det kommer til å bli utrolig tøfft, og jeg tror at jeg allerede har pådratt meg en helsikkes telefonregning. So be it.. Jeg er så glad i han at jeg klarer ikke å la være.

Soleisen. Det var siste nytt fra mitt utrolig spennende og innholdsrike liv. Tadaa :)

Posted by admin on Wednesday, 14 January, 2009 @ 1:23 am

Nå er alle avskjedene gjort, og tårene grått. Det er ingen vei tilbake, Monica skal ut i den store verden. Så pass dere ;)

Da er vi kommet oss i en bit til Gardermoen Airport Hotell, og har store planer om å ta kvelden snarest. Imorgen bærer det avgårde til Gardermoen kl halv ni hvor vi skal treffe nr tre i reisefølget. Flyet går videre fra Oslo til Frankfurt klokken elleve og fra Frankfurt bærer turen videre til Mauritius rundt halv fire norsk tid. Vi er spent alle tre og gleder oss masse til det som venter. Stay tuned :)